Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Diktet “(heimkomen son 1)” ble skrevet av Øystein S. Ziener i 1992 og er hentet fra diktsamlingen Fanga. Fanga i flukta-. Diktet skildrer en dialog mellom en sønn og hans foreldre, hvor sønnen forteller at han er homofil. Situasjonen i utgangspunktet er ganske vanskelig, og mye tyder på at foreldrene reagerer med sjokk. Jeg vil karakterisere diktet som scenisk. Temaene som blir tatt opp er primært fordommer og holdninger i forhold til homofili. Diktet gir et godt bilde av skuffelse, identitet, tradisjoner, kommunikasjon mellom foreldre og barn og kløften mellom generasjonene. Følelser som mot og frykt står også veldig sentralt. Budskapet er altså at det er vanskelig å fortelle at man er homofil fordi det tydeligvis ikke er akseptert av den eldre generasjonen. En årsak til dette er at homofili bryter med tradisjoner og skaper dermed skuffelse for foreldre. Ziener har fått frem budskapet ved bruk av språklige virkemidler som understreker og underbygger tankene rundt diktets tema som primært er fordommer og homofili. Det er det jeg skal fokusere på i denne analysen. 

Først av alt, er pronomen brukt veldig mye i diktet. Vanligvis blir ikke pronomen brukt før man har nevnt personens navn, men i dette diktet er det kun brukt pronomen og ikke nevnt noen navn. Diktet starter med at sønnen sier “eg veit ikkje / om de har merka..., sa han” og foreldrene svarer “jau, vi har jo..., sa dei”. Denne bruken av pronomen fortsetter gjennom hele diktet, og det gjør oss i begynnelsen litt forvirret når det gjelder hvem og hva det er snakk om.  Etterhvert får man en anelse om at det er en sønn som snakker med foreldrene sine. Bruken av pronomen gir oss en følelse av usikkerhet, spesielt når sønnen kommer ut av skapet og sier “det er han eg er / forelska i”. Vi vet bare at det er en gutt det er snakk om, men vi får ikke vite navnet hans. Forfatteren har brukt dette helt bevisst for å skape usikkerhet rundt hvem det er, det er jo tross alt irrelevant – poenget er at sønnen er homofil.

En annen grunn til at Ziener bruker pronomen på denne måten er at han skaper en kontrast mellom “han” og “dei”. Dette er kontrasten mellom sønn og foreldre, mellom det moderne og det tradisjonelle, mellom en utvidet horisont og det enkelte vil kalle trangsynthet. Foreldrene er gammeldagse. De har sine vaner og tradisjoner, og det er de som vet best. De har fordommer, og tar det for gitt at sønnen er heterofil. Sønnen står i sterk opposisjon til foreldrene. Han representer en moderne verden som aksepterer det meste. “Han” er et symbol på å tørre å være annerledes. Han representerer motet til å vise sin identitet, og til å bryte med det gamle. Det er et sterkt skille mellom “han” og “dei”, og på toppen av det hele har forfatteren valgt at de skal sitte på hver sin side av bordet, noe som underbygger påstandene om at “han” og “dei” representerer hver sin type mennesker i samfunnet, og hver sitt syn på homofili og identitet. Bruken av pronomen er dermed svært viktig i diktet fordi den viser disse kontrastene.

Dikteren har brukt svært mange ellipser i diktet.
     - ja, altså..., sa han
     - jau, de skjønar..., sa han

Effekten av ellipsene er at dialogen uttrykker en usikkerhet, nøling og viser mangel på mot. Selve situasjonen kan i prinsippet være vanskelig og pinlig, og sønnen vet ikke helt hvordan han skal si at han er homofil. Foreldrene nøler også litt i diktet, men det er mer av spenning og forventning. Ellipsene fremhever rett og slett sønnens vanskelighet med å ordlegge seg og få det ut. Ellipsene uttrykker konsekvensene av fordommene til foreldrene, nemlig at sønnen er så nervøs at han ikke klarer å formidle det han skal si på en enkel måte og derfor nøler. Bak ellipsene skjuler sannheten seg, men foreldrene tror at sannheten er det som er åpenbart for dem, altså at sønnen nå skal fortelle at han har fått seg kjæreste, en kvinnelig kjæreste. Foreldrene tar naturligvis feil fordi sannheten er at sønnen er homofil, og ellipsene er dermed med på å skape en spenningen rundt det sønnen prøver å fortelle.

Når det gjelder ellipsene, er det også slik at de kun er brukt i den første delen av diktet, før klimakset. Vi ser et rolleskifte i løpet av diktet. På begynnelsen er sønnen nølende og veldig usikker på hvordan foreldrene kommer til å reagere. Som sagt, kommer nølingen frem ved hjelp av ellipser. Når vi når høydepunktet, og han til slutt sier “det er han (...) / det er han eg er / forelska i”, kommer det frem med en mer selvsikker stemme og han viser mot. Det er her foreldrene får sjokk, og sønnen får da et slags overtak. Han har vist sin sanne identitet, og trenger derfor ikke å nøle mer. Det er grunnen til at vi ikke finner noen ellipser i den siste delen av diktet.

Et annet aspekt ved tegnsettingen som har betydning for temaet i diktet, er faktisk mangelen på tegnsetting i strofe nummer to:
     over salongbordet
     med kaffikoppar fyrstekake
     fattigmann mor monsen
For det første er denne strofen svært viktig for oppfatningen vår av foreldrene. På bordet står det nemlig tradisjonelle, norske kaker, og det viser at foreldrene er gammeldagse og sannsynligvis ikke liker moderne ting. Mangelen på tegnsetting, spesielt komma, gjør at vi leser fort gjennom strofen uten å stoppe. Den økte lesehastigheten medfører et avbrekk fra hovedhandlingen som er preget av mye nøling. Innholdet i strofen er svært viktig for oppbygningen av et bilde av foreldrene. Ved å endre lesehastigheten, øker man fokuset og bevisstheten på strofen og dens innhold. Dette språklige virkemiddelet har stor effekt i forhold til temaet, som følge av at det definerer foreldrene. Det er meget relevant ettersom foreldrene utgjør halvparten av den viktigste kontrasten i diktet.

I tillegg er det også noe annet spesielt med tegnsettingen i diktet, nemlig at det er parentes rundt tittelen. Vanligvis bruker man parentes rundt litt unødvendige opplysninger eller rundt tilleggsinformasjon. Det er svært uvanlig å bruke parentes rundt tittelen, slik det er gjort i dette diktet. Man kan gå ut ifra at sønnen har kommet hjem etter et lengre fravær. Dette ser man enkelt på kommunikasjonsvanskene mellom sønnen og foreldrene, men hvorfor har dikteren da brukt parentes rundt tittelen? Jeg antar dette indikerer at sønnen har kommet hjem metaforisk sett. Med dette mener jeg at han forteller sannheten og kan puste lettet ut og være seg selv. Det er også på den måten man kan si at han har kommet hjem.  Jeg vil dermed hevde at parentesene er brukt som et frampek og for at man som leser skal bli nysgjerrig på hva som egentlig ligger bak tittelen.

Når det gjelder setningslengde, er så å si alle setningene i diktet veldig korte og noen er ufullstendige:
     - eg veit ikkje om de har merka...., sa han
     - jau, vi har jo..., sa dei
Denne typen setninger gjør dialogen mellom foreldrene og sønnen ufullstendig. Setningene gir oss en følelse av situasjonen, at den er litt pinlig og vanskelig å komme seg igjennom. Det fører til en usikkerhet som gjør oss nysgjerrige på hva sønnen vil fortelle. Man får lyst til å få vite sannheten. Nølingen, i samarbeid med de korte, ufullstendige setningene, fører til en spenning som øker lesetempoet. Lesetempoet øker fra første avsnitt og helt frem til klimakset. Forfatteren har derfor brukt korte, ufullstendige setninger for å gjøre oss enda mer nysgjerrige og slik at høydepunktet, altså den setningen hvor man forstår at sønnen er homofil, blir enda tydeligere og virkelig utgjør et klimaks.

Når det gjelder setningsstrukturen forandres den etter at sønnen har fortalt at han er homofil. Hele diktet inneholder, som forklart over, korte, ufullstendige setninger, men etter at sønnen forteller om sin identitet, blir setningene betraktelig kortere. Det er da ikke mer nøling, men flere konstateringer. Setningene er veldig bestemte. Forandringen på setningene gjør at man merker rollebyttet i større grad, og konsekvensene av høydepunktet blir også mer markert.

Til syvende og sist kan vi konstantere at Ziener i stor grad har brukt tegnsetting for å fremheve temaet. Slik viser han sønnens nøling og familiens vanskeligheter med å kommunisere. Ellipsene, mangelen på tegnsetting i andre strofe og ikke minst parentesen rundt tittelen er de mest sentrale språklige virkemidlene som er tatt i bruk. Pronombruken er likevel det mest karakteristiske språklige virkemiddelet i dette diktet. I tillegg har setningsstrukturen og oppbygningen av setninger også fremhevet temaet, og det forfatteren prøver å si. Fordommene rundt homofili og forskjellene mellom generasjonene kommer tydelig frem i “(heimkomen son 1)” nettopp på grunn av disse språklige virkemidlene.