Tolkning av filmen "Animal Farm" i forhold til "Kamerat Napoleon"

1.
Innledningen i filmen viser storm og torden, og det hele er retrospektivt, mens innledningen i boken følger en kronologisk rekkefølge.

2.
Mr. og Mrs. Jones spiller i utgangspunktet den samme rollen i filmen som i boken, men forskjellen er at det er større fokus på livene deres i filmen. Det gjør at publikumet får innblikk i deres side av saken. Man kan tolke det som at ledere lider dersom folket gjør opprør. Det kommer nemlig ikke så tydelig frem i boken.

3.
Forskjeller mellom filmen og boken:
 1. Samtalene mellom menneskene blir vist i filmen, mens det står ikke så mye om dem i boka (ikke direkte sitater).
 2. Mrs. Jones har en større posisjon i filmen enn i boka.
 3. På slutten av filmen kommer det nye eiere, og budskapet er klart: "Ikke la dem gjøre de samme feiliene som de forrige".
 4. Filmen er retrospektiv, mens boken er kronologisk.

4.
Sort-hvitt film ble brukt i gamledager. Når grisene taler til dyrene, er det som diktatorer taler til et folk. Diktatur er ikke vanlig lenger; Det ble mer brukt før i tiden, akkurat som svart-hvitt film.

- Ewa

"Kamerat Napoleon" 10/20/2011

1. Dyrene er ikke saa flinke til aa arbeide sammen. De klarer aa samarbeide til en viss grad, problemet er at ikke alle dyrene har like hoey arbeidsmoral;
- "Utover vinteren ble Mollie mer og mer brysom. Hun kom sent til arbeidet hver morgen og unnskyldte seg med at hun hadde forsovet seg, og hun klaget over alle slags mystiske plager, selv om appetitten hennes var glimrende."
- "Hadde det ikke vaert for Boxer, hadde de ikke kommet noen vei."
Ett av slagordene til Boxer var "Jeg vil arbeide hardere". Det forteller oss at hans arbeidsmoral var hoeyere enn Mollie sin, for eksempel.

2. I prinsippet skulle alle dyrene vaere like, men det er ikke tilfelle. Grisene blir hedret for aa vaere de flinke, mens de andre er mindre flinke. I tillegg faar grisene visse privilegium paa grunn av deres hoyere posisjon;
- "(...) det ble ikke sagt noe mer om at grisene sov i sengene i hovedbygningen. Og da det noen faa dager senere ble meddelt at grisene heretter ville staa opp en time etter de andre om morgenen, var det ingen som klaget over det heller."
Napoleon ser ogsaa ut til aa ha en bedre posisjon blant dyrene;
- "Jeg [Skrikhals] stoler paa at alle dyr her setter pris paa det offer kamerat Napoleon har gjort ved aa ta dette ekstra arbeidet paa seg. Tro ikke, kamerater, at lederskap er en glede! Tvert imot er det et stort og tungt ansvar. Ingen tror fastere enn kamerat Napoleon at alle dyr er like."

3. Problemer i ledelsen i det nye styret paa gaarden:
- "Trass i det sjokket som fordrivelsen av Snoeball hadde gitt dem, var dyra forferdet over denne kunngjoeringen. Flere av dem ville ha protestert hvis de hadde kunnet finne de riktige argumentene. Selv Boxer foelte seg brydd."
- "Som vanlig var Snoeball og Napoleon uenige. (...) Dyra hoerte foerst paa Napoleon, saa paa Snoeball, og kunne ikke bestemme seg for hva som var riktig, i virkeligheten var de alltid enige med den som snakket i oeyeblikket."
- "Hele gaarden var splittet i saken om vindmoella."
- "Denne ordningen ville ha virket utmerket hvis det ikke hadde vaert for stridighetene mellom Napoleon og Snoeball. De to var uenige paa alle punkter hvor det var mulig."

4. Den historiske bakgrunnen for kampen mellom Snoeball og Napoleon er konflikten mellom Josef Stalin, representert gjennom Napoleon, og Leon Trotsky, representert gjennom Snoeball. Stalin og Trotsky hadde i utgangspunkt likt politisk staasted, men de hadde forskjellige tolkninger av Marxismen.

Notater til analysen av "Livshus"

Generell analyse av diktsamlingen med vekt paa tema og motiv

• Modernistisk, men ordvalget er mer konservativt (sammenlignet med Lars Saabye Christensens diktsamling) delvis på grunn av nynorsken. Det som gjør diktet modernistisk, i tillegg til strukturen, mangelen på rim og ikke minst den frie formen, er det at hun bruker frasen “If music be the food of love, play on!”. Det er en liten detalj, men hvis man tenker over det, ville en forfatter aldri brukt en engelsk setning i et tradisjonelt dikt. Ordvalget og blandingen av tradisjonell og modernistisk stil står i samspill med tematikken: Livet og forskjellene mellom gammel og ung.
• Tema: livet, ungdomstid, forhold (Men varierende motiv!)
• Refleksjoner paa livet, opplevelser, livet som helhet, blomster
• Datoer = livsløp, lenger periode
• Tittel i forhold til diktet: “Livshus” - Maren snakker mer om det. Tittelen sier mye om innholdet; Diktsamlingen handler om livet
• Ellers inneholder diktet en muntlig tone, og derfor er det en slags blanding av høystil og lavstil.
  Starter strofer med “og” = muntlig, uformell tone. Man ser for seg at det er hun som forteller det - tilknyttet til hennes egne tanker om livet, veldig personlig
• Førsteperson synsvinkel=får frem Halldis egne tanker. Følelse av monolog.
• Metaforer for livet: skog, vei, reise
• Positivt blikk på livet: “kvitkløver” (kunne pratet om en vissen blomst), alle de gode minnene hun skildrer
• Veksler mellom presens og preteritum; Lever seg inn i minnene

Struktur:

• Korte linjer, lengden på strofen holder mer eller mindre samme lengde gjennom hele samlingen. Kan ha en sammenheng med at hun ikke beskriver noen store vendepunkter i livet.
• Varierende syntaks: Noen korte linjer, noen lange. Skitfer ofte på slutten av et dikt; Setningene blir korte. Skifter også ved oppramsing. For å få frem et poeng.

Sammenlikning av begge diktene

Forskjeller

	“Livshus”	“Nesten ingen ting”
Struktur	- Uvanlig start på et dikt; sitat	- Starten på slutten: “utgangsporten i sikte”
Motiv
Spraaklige virkemidler	- Muntlig tone ved bruk av “Ja visst” = gir oss hint om at det kommer til å være personlig, egne refleksjoner - Et annet hint om at det er basert på personlige refleksjoner: strofe #2: andreperson, men ender opp med å refere til sin karriere som forfatter - Metafor: Leve = å bygge - Syntaks: Lange setninger	- Mer undring, bruk av spørsmålstegn, - solefallet=slutten, sol=konnotasjon for positivitet, glede, varme, lykke (positivt ladet) - Metafor: Sammenligner seg selv med en linerle - Annerledes syntaks: Korte setninger
	Kort; få strofer	Relativt langt
Funksjon	Appellativ: vil få oss til å ikke undervurdere eldre	Ekspressiv: Vil fortelle oss om hvordan det er å være rett ved døden (Kan ha en indirekte appellativ funksjon i og med at hun referer til små minner, og det kan få oss til å sette pris på de små hendelsene i livet)
Budskap	Du kan fortsatt leve og forandre livet ditt til det bedre til tross for at du er gammel	Det er de små minnene som er viktige;  Minner er små, men dyrebare, akkurat som hvitkløveren og linerlen

Likheter:
- Tema: Livet, døden, refleksjoner og holdninger
-  Starter setninger med “og” og “men”. Det får frem den muntlige, personlige tonen ved diktet.

Ewa

Analyse av "Livshus" og "Nesten Ingen Ting"

 - Ewa

Analyse av diktsamlingen "Livshus" av Halldis Moren Vesaas

Vi har faatt i oppgave aa analysere to dikt innenfor diktsamlingen "Livshus" som er skrevet av Halldis Moren Vesaas. Den ferdige presentasjonen vil bli lagt ut innen i morgen. Innen den tid, kan jeg fortelle at strukturen paa presentasjonen vaar er som foelger:
- Introduksjon (inkludert info om forfatteren) - Silje
- Generell analyse av diktsmalingen med vekt paa tema og motiv - Ewa
- Generell analyse av dikt #1 - Maren
- Generell analyse av dikt #2 - Silje
- Sammenlikning av begge diktene - Ewa og Maren


Ewa

Morgendagens litteraturkritiker?

Heidi Skovdahl (18) er med i en av juryklassene som arbeider med å velge vinneren av Ungdommenes kritikerpris. Deltakelsen har gitt henne nye leseerfaringer, men å studere litteratur er fremdeles utelukket. 

Skrevet av: Richard Brath D’Cruz og Ewa Staworzynska

- Er du gæren? Nei, nei, nei, jeg kjenner folk som studerer det, og de synes jo det er kjempefascinerende. Men jeg synes det er så tørt. Det er greit å lese, men noe mer enn det.., svarer hun oss da vi spør om en fremtid innenfor litteratur. Den 18-årige jenta har de siste månedene slitt seg igjennom stabler av bøker som skal leses, diskuteres og gjennomanalyseres. Målet med dette strabasiøse prosjektet er å kåre fjorårets beste skjønnlitterære bok.

    

Vi møter Heidi på det nye skolebiblioteket ved Ås videregående, som forøvrig har blitt kjent territorium for henne de siste månedene. Rak i ryggen, med et smil om munnen sitter Heidi allerede og venter på oss, til tross for at vi er noen minutter for tidlige. Vi har knapt rukket å sette oss til rette i den grønne biblioteksofaenfør hun entusiastisk begynner å fortelle om prosjektet. Det er åtte bøker elevene i jurygruppen skal igjennom i løpet av tre måneder. 

- Jeg er ferdig med syvende bok nå, og man sitter bare og leser, leser, noterer og leser.

Debatt og diskusjon.

Heidi selv er utadvendt og ikke det minste redd for å si det hun mener. Vi lurer på hvordan klassediskusjonene har påvirket hennes syn på bøkene, og hun avbryter oss med brennende iver i det hun forstår hva vi sikter til.

Hun forteller også om hvordan det hele startet.

- Elisabeth (læreren) hadde veldig lyst til å melde oss på. Hun var ivrig, og hun fikk oss gira. Jeg syntes at dette hørtes kjempebra ut, og jeg var veldig glad for å slippe særemnet. Alle andre har jo levert inn ti skriftlige sider, og så skal vi bare ha en liten høring med læreren. Det å lese åtte bøker blir egentlig ganske deilig i forhold, synes jeg da. Vi lagde en promoside på facebook hvor vi diskuterte bøkene vi hadde lest for å bevise at vi var aktive.

Hun nevner også at de tok noen "skikkelig fine" bilder - som hadde som intensjon å være morsomme, men som ikke levde helt opp til forventningene - og la dem ut på nettet. - Vi gjorde mye for å bli plukket ut, ler hun.

I tillegg var hun selv meget motivert for lesingen. 

 - Det blir på en måte sjansen til å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Altså, jeg ville aldri lest noen av dem. Ikke i det hele tatt. Kanskje én liksom. De er ikke kjente nok hvis de ikke har vunnet noen priser. Jeg håpet at det ikke skulle være så lange bøker, for det hadde jo tatt lang tid, men det var egentlig det at jeg ville lese noen nye bøker og diskutere enda mer som gjorde meg innstilt på å gjennomføre prosjektet.

Klassen har hatt mange diskusjoner rundt bøkene, og vi spør henne ut om hvorvidt disse diskusjonene har hjulpet henne med å plukke ut sine favoritter blant bøkene.

- Ja! Diskusjonene hjelper meg veldig! Spesielt hvis jeg ikke skjønner så mye av boka, eller hvis jeg har lest den litt fort, og så dukker det opp ting jeg ikke har tenkt på i det hele tatt. “Ja, herregud selvfølgelig. Det var jo det det betydde!” Det hjelper kjempemye å sitte og diskutere sånn. Da får jeg noen ekstra argumenter, men det gjør på en måte at man får et helt annet syn på boka. Jeg kan tenke at temaet er det, og så kommer noen andre og sier at ”Nei, temaet er jo kjærlighet”. Jo, det syntes jeg er kjempeinteressant. Jeg blir kjent med mitt eget syn på bøkene. Dersom man ikke liker boka, så finner man alt det negative, og da kan noen andre finne det positive. Det er egentlig skikkelig kult. Så er det litt gøy å se på notatene mine etterpå, hva jeg egentlig syntes.

  Som hun selv sier, ble hennes syn ofte helt forandret etter disse diskusjonene. Hun fikk til og med engasjert familien sin i bøkene, og dermed ble det diskusjoner både på skolen og hjemme.     

- Måtte du omstille hele hverdagen din for å få tid til prosjektet?

- Nei…, svarer hun nølende. - Egentlig ikke. Det er i bunn og grunn utrolig mye tid man sløser bort når man sitter hjemme. Jeg har sikkert sett litt mindre på TV.  Det tar jo tid å se på TV. Man kan egentlig spare mye tid overalt. Jeg har ikke trent mer eller mindre enn det jeg pleier å gjøre. Nei, jeg har hatt tid til mine vanlige aktiviteter.

Storjurymøte

Det er ikke bare Heidi som har måttet bruke store mengder tid på lesing. Det er nemlig åtte andre klasser over hele landet som har analysert seg gjennom de åtte nominerte bøkene, som blant inkluderer Gå under jorda av Mikkel Bugge, Nede i himmelen av Tove Nilsen og Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Representanter fra de forskjellige juryklassene skal møtes til et storjurymøte som vil finne sted i Oslo 3. mars. På grunn av Heidis trang til å diskutere og den enorme motivasjonen, har hun blitt valgt ut til å representere Ås videregående skole på dette møtet.

- Jeg gleder meg veldig til storjurymøtet. Det er gøy å få si sin mening. Selv om jeg på en måte må representere klassen, så blir det jo litt mer av mine egne gode poenger som kommer frem.

Norsklæreren til Heidi, Elisabeth Farstad, får litt av æren for at Heidi har utviklet evnen sin til  å debattere.
            - Elisabeth var superivrig på dette prosjektet. Hun er ungdommelig og skjønner mye av oss. Dermed blir diskusjonene i klassen så intense.

- Ettersom det er så stor forskjell mellom deg og profesjonelle kritikere, hva vil du si at du kan bidra med som de ikke kan?

- Jeg tenker at de kanskje er mer vant til å lese tunge bøker. Ungdommer må jo på en måte bli underholdt hele tiden. Det var for eksempel mange som ikke likte boka av Tove Nilsen fordi den er veldig treg. Det er mange bøker jeg bare har lest 100 sider av før jeg tenker: “Nei, dette orker jeg ikke mer”. Kritikerne har lest mye mer. De skjønner sikkert at her kommer det noe mer, men for oss så blir det sånn: “Hallo?! Skjer det ikke noe snart?”... og så legger vi fra oss boka.

- Kan det hende at du er mer ærlig en det en profesjonell kritiker ville vært, med tanke på at litteraturmiljøet i Norge er så lite?

- Det kan hende. Kanskje de blir påvirket av at de har lest andre bøker forfatteren har skrevet. “Den forrige var jo bra, så da var kanskje ikke denne så dårlig allikevel”. Kanskje de tenker litt sånn - jeg vet ikke. Jeg har ikke lest så mye, og jeg kjenner ikke til de personene som skriver i det hele tatt. Jeg er sikkert litt mer direkte enn det andre kritikere ville vært. Mange har rost den derre kjedelige Tove Nilsen boka opp i skyene, uten at jeg helt skjønner det. Det er sikkert fordi de har lest de andre bøkene i den serien, og at dette tydeligvis er den perfekte starten på de tre neste bøkene.  Hun rister tvilende på hodet.

Heidi forteller også at det har vært vanskelig å stille seg såpass skeptisk til andres arbeid.

-- Jeg syntes det var litt vanskelig å kritisere andres verk, for hva er det jeg selv egentlig har skrevet? Allikevel, sitter jeg her og sier “det var dårlig skrevet” om andres tekster. Det blir litt rart, for jeg føler at jeg aldri kunne gjort det bedre selv. “Har jeg rett til å si det her?” tenker jeg av og til.

Heidi fortsetter samtalen med å forklare hvorfor hun synes det er så viktig med en pris som deles ut av noen helt andre enn de som vanligvis jobber med litteratur.

- De vanlige kritikerne blir sikkert litt kjørt på en idé. De er jo så vant til å lese bøker. Da er det greit at noen unge slippes inn. Men jeg har lest noen av bøkene som tidligere har vunnet Ungdommens kritikerpris - noen har jeg likt, men noen har også vært helt pudding. Uansett er det viktig at det er noen friske sinn som vurderer samtidslitteraturen, så det ikke bare blir de vi er vant til hele tida. Da blir det jo de samme gamle forfatterne som blir hyllet. Da hadde sikkert Tove Nilsen vunnet, og jeg tror ikke hun vinner nå.

Nye erfaringer

Når vi spør Heidi om hva hun har lært så langt i prosjektet, ramser hun opp både bedre leseferdigheter, mindre trang til å bli ferdig fort, evnen til å kose seg med en bok og ikke minst økt kompetanse på diskusjon.

-Ja, nå er ikke jeg en person som pleier å holde kjeft i utgangspunktet heller, legger hun til og ler.

Hun er en av de elevene som ligger langt framme i prosessen, og nå mangler hun bare å lese én bok. Det er konkurranseinstinktet, som hun forøvrig har fått fra mange år med idrett, som driver henne til å lese.

- Man leser jo en bok på én dag hvis man trenger det. 170 sider går jo på et par timer. Det er mange som ikke tar seg tid til å lese; noen velger heller å se på TV. Jeg får litt panikk av å ha ting liggende, og da blir det bare til at jeg går og leser litt for å få ting unnagjort.
Hun forteller oss hvordan det var å få slengt stabelen av bøker i fanget. Heidi har nemlig utviklet seg når det gjelder lesing. 

- Da jeg så den tykke Tove Nilsen boka, håpet jeg at ikke alle bøkene var sånn! Jeg tenkte: “Hva hvis den er jævlig dårlig?” Men hun forteller at det gikk greit uansett.

Bøkene hun hittil har lest, har ikke bare vært “greie”, de har vært mye mer enn det; hele prosjektet har gitt henne et nytt syn på lesing - nå kan hun lese bøker for moro skyld. Heidi er takknemlig for å være med, og Ungdommens kritikerpris er noe hun anbefaler andre klasser å delta i også. Litteraturelskeren i henne har blomstret, men så langt som en fremtid innen litteratur har det altså ikke gått. Hun satser på juss i stedet. Vi sitter igjen med et håp om at det ikke skyldes Tove Nilsen.

Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Diktet “(heimkomen son 1)” ble skrevet av Øystein S. Ziener i 1992 og er hentet fra diktsamlingen Fanga. Fanga i flukta-. Diktet skildrer en dialog mellom en sønn og hans foreldre, hvor sønnen forteller at han er homofil. Situasjonen i utgangspunktet er ganske vanskelig, og mye tyder på at foreldrene reagerer med sjokk. Jeg vil karakterisere diktet som scenisk. Temaene som blir tatt opp er primært fordommer og holdninger i forhold til homofili. Diktet gir et godt bilde av skuffelse, identitet, tradisjoner, kommunikasjon mellom foreldre og barn og kløften mellom generasjonene. Følelser som mot og frykt står også veldig sentralt. Budskapet er altså at det er vanskelig å fortelle at man er homofil fordi det tydeligvis ikke er akseptert av den eldre generasjonen. En årsak til dette er at homofili bryter med tradisjoner og skaper dermed skuffelse for foreldre. Ziener har fått frem budskapet ved bruk av språklige virkemidler som understreker og underbygger tankene rundt diktets tema som primært er fordommer og homofili. Det er det jeg skal fokusere på i denne analysen. 

Først av alt, er pronomen brukt veldig mye i diktet. Vanligvis blir ikke pronomen brukt før man har nevnt personens navn, men i dette diktet er det kun brukt pronomen og ikke nevnt noen navn. Diktet starter med at sønnen sier “eg veit ikkje / om de har merka..., sa han” og foreldrene svarer “jau, vi har jo..., sa dei”. Denne bruken av pronomen fortsetter gjennom hele diktet, og det gjør oss i begynnelsen litt forvirret når det gjelder hvem og hva det er snakk om.  Etterhvert får man en anelse om at det er en sønn som snakker med foreldrene sine. Bruken av pronomen gir oss en følelse av usikkerhet, spesielt når sønnen kommer ut av skapet og sier “det er han eg er / forelska i”. Vi vet bare at det er en gutt det er snakk om, men vi får ikke vite navnet hans. Forfatteren har brukt dette helt bevisst for å skape usikkerhet rundt hvem det er, det er jo tross alt irrelevant – poenget er at sønnen er homofil.

En annen grunn til at Ziener bruker pronomen på denne måten er at han skaper en kontrast mellom “han” og “dei”. Dette er kontrasten mellom sønn og foreldre, mellom det moderne og det tradisjonelle, mellom en utvidet horisont og det enkelte vil kalle trangsynthet. Foreldrene er gammeldagse. De har sine vaner og tradisjoner, og det er de som vet best. De har fordommer, og tar det for gitt at sønnen er heterofil. Sønnen står i sterk opposisjon til foreldrene. Han representer en moderne verden som aksepterer det meste. “Han” er et symbol på å tørre å være annerledes. Han representerer motet til å vise sin identitet, og til å bryte med det gamle. Det er et sterkt skille mellom “han” og “dei”, og på toppen av det hele har forfatteren valgt at de skal sitte på hver sin side av bordet, noe som underbygger påstandene om at “han” og “dei” representerer hver sin type mennesker i samfunnet, og hver sitt syn på homofili og identitet. Bruken av pronomen er dermed svært viktig i diktet fordi den viser disse kontrastene.

Dikteren har brukt svært mange ellipser i diktet.
     - ja, altså..., sa han
     - jau, de skjønar..., sa han

Effekten av ellipsene er at dialogen uttrykker en usikkerhet, nøling og viser mangel på mot. Selve situasjonen kan i prinsippet være vanskelig og pinlig, og sønnen vet ikke helt hvordan han skal si at han er homofil. Foreldrene nøler også litt i diktet, men det er mer av spenning og forventning. Ellipsene fremhever rett og slett sønnens vanskelighet med å ordlegge seg og få det ut. Ellipsene uttrykker konsekvensene av fordommene til foreldrene, nemlig at sønnen er så nervøs at han ikke klarer å formidle det han skal si på en enkel måte og derfor nøler. Bak ellipsene skjuler sannheten seg, men foreldrene tror at sannheten er det som er åpenbart for dem, altså at sønnen nå skal fortelle at han har fått seg kjæreste, en kvinnelig kjæreste. Foreldrene tar naturligvis feil fordi sannheten er at sønnen er homofil, og ellipsene er dermed med på å skape en spenningen rundt det sønnen prøver å fortelle.

Når det gjelder ellipsene, er det også slik at de kun er brukt i den første delen av diktet, før klimakset. Vi ser et rolleskifte i løpet av diktet. På begynnelsen er sønnen nølende og veldig usikker på hvordan foreldrene kommer til å reagere. Som sagt, kommer nølingen frem ved hjelp av ellipser. Når vi når høydepunktet, og han til slutt sier “det er han (...) / det er han eg er / forelska i”, kommer det frem med en mer selvsikker stemme og han viser mot. Det er her foreldrene får sjokk, og sønnen får da et slags overtak. Han har vist sin sanne identitet, og trenger derfor ikke å nøle mer. Det er grunnen til at vi ikke finner noen ellipser i den siste delen av diktet.

Et annet aspekt ved tegnsettingen som har betydning for temaet i diktet, er faktisk mangelen på tegnsetting i strofe nummer to:
     over salongbordet
     med kaffikoppar fyrstekake
     fattigmann mor monsen
For det første er denne strofen svært viktig for oppfatningen vår av foreldrene. På bordet står det nemlig tradisjonelle, norske kaker, og det viser at foreldrene er gammeldagse og sannsynligvis ikke liker moderne ting. Mangelen på tegnsetting, spesielt komma, gjør at vi leser fort gjennom strofen uten å stoppe. Den økte lesehastigheten medfører et avbrekk fra hovedhandlingen som er preget av mye nøling. Innholdet i strofen er svært viktig for oppbygningen av et bilde av foreldrene. Ved å endre lesehastigheten, øker man fokuset og bevisstheten på strofen og dens innhold. Dette språklige virkemiddelet har stor effekt i forhold til temaet, som følge av at det definerer foreldrene. Det er meget relevant ettersom foreldrene utgjør halvparten av den viktigste kontrasten i diktet.

I tillegg er det også noe annet spesielt med tegnsettingen i diktet, nemlig at det er parentes rundt tittelen. Vanligvis bruker man parentes rundt litt unødvendige opplysninger eller rundt tilleggsinformasjon. Det er svært uvanlig å bruke parentes rundt tittelen, slik det er gjort i dette diktet. Man kan gå ut ifra at sønnen har kommet hjem etter et lengre fravær. Dette ser man enkelt på kommunikasjonsvanskene mellom sønnen og foreldrene, men hvorfor har dikteren da brukt parentes rundt tittelen? Jeg antar dette indikerer at sønnen har kommet hjem metaforisk sett. Med dette mener jeg at han forteller sannheten og kan puste lettet ut og være seg selv. Det er også på den måten man kan si at han har kommet hjem.  Jeg vil dermed hevde at parentesene er brukt som et frampek og for at man som leser skal bli nysgjerrig på hva som egentlig ligger bak tittelen.

Når det gjelder setningslengde, er så å si alle setningene i diktet veldig korte og noen er ufullstendige:
     - eg veit ikkje om de har merka...., sa han
     - jau, vi har jo..., sa dei
Denne typen setninger gjør dialogen mellom foreldrene og sønnen ufullstendig. Setningene gir oss en følelse av situasjonen, at den er litt pinlig og vanskelig å komme seg igjennom. Det fører til en usikkerhet som gjør oss nysgjerrige på hva sønnen vil fortelle. Man får lyst til å få vite sannheten. Nølingen, i samarbeid med de korte, ufullstendige setningene, fører til en spenning som øker lesetempoet. Lesetempoet øker fra første avsnitt og helt frem til klimakset. Forfatteren har derfor brukt korte, ufullstendige setninger for å gjøre oss enda mer nysgjerrige og slik at høydepunktet, altså den setningen hvor man forstår at sønnen er homofil, blir enda tydeligere og virkelig utgjør et klimaks.

Når det gjelder setningsstrukturen forandres den etter at sønnen har fortalt at han er homofil. Hele diktet inneholder, som forklart over, korte, ufullstendige setninger, men etter at sønnen forteller om sin identitet, blir setningene betraktelig kortere. Det er da ikke mer nøling, men flere konstateringer. Setningene er veldig bestemte. Forandringen på setningene gjør at man merker rollebyttet i større grad, og konsekvensene av høydepunktet blir også mer markert.

Til syvende og sist kan vi konstantere at Ziener i stor grad har brukt tegnsetting for å fremheve temaet. Slik viser han sønnens nøling og familiens vanskeligheter med å kommunisere. Ellipsene, mangelen på tegnsetting i andre strofe og ikke minst parentesen rundt tittelen er de mest sentrale språklige virkemidlene som er tatt i bruk. Pronombruken er likevel det mest karakteristiske språklige virkemiddelet i dette diktet. I tillegg har setningsstrukturen og oppbygningen av setninger også fremhevet temaet, og det forfatteren prøver å si. Fordommene rundt homofili og forskjellene mellom generasjonene kommer tydelig frem i “(heimkomen son 1)” nettopp på grunn av disse språklige virkemidlene.

Fortellerperspektivet i York Springs

“York Springs” er skrevet av Bjørn Esben Almaas, og novellen kom ut i 2004. Den forteller om Marlon og hans far, Edvard, som er på jakt etter Marlons mor, Alice. Moren har forsvunnet eller stukket av. Min teori er at faren i novellen har mishandlet moren og at han er psykisk ustabil. Når det gjelder moren, er det ikke sikkert at hun lever. Temaet i novellen er familieforhold, svik og ubetinget kjærlighet. Det er det jeg tar som utgangspunkt i denne oppgaven. Novellen blir fortalt gjennom Marlon, og vi ser historien fra førsteperson synsvinkel. I denne oppgaven skal jeg derfor analysere hovedpersonen og hans synspunkt på historien, og spørsmålet mitt er hvorfor forfatteren har valgt å bruke Marlons synsvinkel for å fortelle historien.

Først av alt lurer jeg på om fortelleren er dø når han gjenforteller historien. Det er tydelig at Marlon ser tilbake på noe som har skjedd tidligere ettersom teksten er skrevet i preteritum. Det som dermed er litt rart er at han sier at han «het Marlon». Vanligvis, ville man sagt hva man heter, ikke hva man het, til tross for at det er et tilbakeblikk. Dette la jeg godt merke til da jeg leste novellen første gang, og jeg har oppfattet den setningen som et frampek på at han kommer til å dø. I så fall underbygger frampeket teorien min om at han er dø når han forteller historien.

Videre forteller Marlon om at faren «kjører forsiktig» fordi han har jobbet som forsikringsmann. Faren sier at: «-De største farene i livet er det umulig å forsikre seg mot». Det er uten tvil et frampek på at noe alvorlig har skjedd eller kommer til å skje. Så kan man jo spørre seg selv, hva er den største faren i livet? Mange vil nok karakterisere det som døden, og dermed vil farens utsagn være et frampek på at Marlon skal dø. Det igjen peker på at Marlon er dø når han forteller historien.

Etter kafébesøket, sier Marlon at sola er på vei ned. Det vil jeg også karakterisere som et frampek. Solen går ned på slutten av dagen. Solnedgang kan være en metafor for slutten på noe. Slutten på noe betyr i mange tilfeller døden, spesielt i litteraturens verden. Dersom vi går ut ifra det, er det Marlon sier et frampek på at han skal dø.

Likevel er det siste linje som er det viktigste tegnet på at Marlon er dø når han forteller historien. Her sier han: «Snart skulle jeg treffe mor». Dersom vi går ut ifra at moren er dø, vet Marlon at han blir den neste. Jeg må bare forklare at jeg tror ikke at moren noen gang blir funnet. Jeg tror at serveringsdamen på kafeen bare var en person som faren fikk noen impulsive følelser for. Serveringsdamen kan neppe ha vært moren i og med at jeg går utifra at faren voldtok henne. Dersom han voldtok henne, ville hun aldri ha kalt han «skatten sin» mens de satt på kafeen. Hun ville heller fått panikk og løpt av gårde. Poenget er at når faren våkner på motellet, drar han tilbake til kafeen, antar jeg, og finner serveringsdamen fra gårsdagen. Jeg tror at han videre vil voldta henne, drepe henne og så drepe Marlon ettersom Marlon selv sier at han snart skal treffe” mor”. Med det mener han at han kommer til å møte moren i himmelen eller i dødsriket. Men hvordan vet han det? Det vet han veldig godt dersom han nå er dø, slik jeg tror det er.

Deretter er spørsmålet hva slags forhold Marlon har til faren sin, og hvordan påvirker det Marlons personlighet? Jeg antar at Marlon blir ganske påvirket at faren. Det er faren som bestemmer, eller har en slags «psykisk makt», over Marlon. Begrunnelsen bak dette finner vi da Marlon sier at han husker at moren løp naken rundt i et tomt hus. Han mimrer tilbake til det, men faren blir sint og nekter for det Marlon husker. Faren mener at det er noe Marlon har funnet på eller drømt. (Det styrker forøvrig teorien om at moren ble voldtatt fordi faren reagerer med sinne. Det tyder på at han ikke vil at noen skal få vite det. Dersom det virkelig hadde vært en absurd tanke fra Marlon sin side, ville faren virket overrasket og ikke sint. En annen ting som styrker teorien er også det at moren løper gjennom et «tomt hus», og ettersom det er tomt, kan det indikere på at hun var hjelpeløs fordi hun ble voldtatt og ingen kunne forsvare henne.) Etter dette, sier Marlon at det godt kunne hende at han hadde drømt det. Det viser at Marlon er usikker på tankene sine, og han lurer på om han husker riktig. Det er helt klart at Marlon underlegger seg faren.

En annen ting som tyder på at Marlon underlegger seg faren, er at han aldri beskriver faren sin negativt. Det til tross for at faren drikker seg full, og Marlon må bære faren inn. Selv om faren nekter for det Marlon husker om moren, og selv om faren svikter Marlon på slutten av novellen, sier Marlon aldri noe imot faren. Ved de indre monologene i teksten, kunne Marlon helt fint ha kommentert farens oppførsel. “Han er full nå igjen” eller “Pappa sier at det er noe jeg har funnet på, men jeg vet at jeg husker riktig og at det er sant” er replikker som Marlon uten problemer kunne tenkt for seg selv. Likevel er det ikke slik, og det er et klart signal om at Marlon virkelig lar faren kontrollere alt.

Så hvorfor har forfatteren valgt å sette opp Marlons forhold til faren slik? Det er her novellens budskap kommer inn i bildet. Slik jeg skrev innledningsvis, er novellens tema svik og familieforhold. Budskapet antar jeg er at selv om du ofrer mye av deg selv og tar vare på andre, er det ikke nødvendigvis sånn at du får noe igjen for det. Dersom budskapet er nettopp det, strider det mot teorier om at karma finnes. Poenget er at Marlon helt bevisst ikke trosser faren og fungerer som hans “undersått”. På den måten bruker forfatteren Marlons forhold til faren til å få frem novellens budskap.

Nå vil jeg se på forskjellene mellom faren og Marlon. Forfatteren fremstiller Marlon som en ansvarsfull gutt; han kjører faren hjem når faren er full og bærer ham opp på rommet. Med dette vises det tydelig at Marlon prøver å hjelpe faren og gjøre det som er best for ham. Det virker som om faren er stikk motsatt fordi han mangler respekt for Marlon. Denne mangelen på respekt vises når faren blir sint på Marlon fordi han nevner det han husker om moren, når faren spør Marlon spydig om han ikke forstår noe som helst (etter kafébesøket) og spesielt når han ikke lar Marlon møte “moren” når faren har funnet henne. Selv om jeg ikke tror at faren fant den egentlige moren, er det likevel sårende for en gutt som ikke har sett moren sin på mange, mange år å ikke få se “henne” igjen fordi faren trenger tid med “henne”. I en reell situasjon ville moren helt klart tatt tak i farens telefon for å få høre stemmen til sønnen sin. At faren ikke lar Marlon møte moren med én gang, er ikke rart. Poenget er at vi gjennom novellen får et inntrykk av Marlon. Dersom vi ser for oss han om 30 år, tilfeldigvis i samme situasjon som faren, ville Marlon reagert annerledes i forhold til sin sønn. Jeg er overbevist om at Marlon hadde håndtert situasjon annerledes og latt sin sønn treffe moren dersom han hadde funnet henne. Det er denne menneskelige varmen som utgjør forskjellen på Marlon og faren. Effekten av det, er at budskapet blir tydeligere ettersom den snille og gode Marlon må tåle svik fra faren, og på toppen av det hele ender han opp med å dø.

Vi kan se på Marlon som en godtroende gutt som egentlig ikke forstår hvorfor faren oppfører seg som han gjør. Hvis vi tar en nærmere titt på det som blir beskrevet som dansing i denne novellen, ser vi at dansingen kan være et metafor for voldtekt ettersom: 1. Det hadde vært sært om faren og moren faktisk danset, og det var det faren mimret tilbake til. 2. Det støtter teorien min om at faren skal voldta serveringsdamen når han finner henne fordi Marlon spør om han og “moren” skal danse, og faren tar det som en selvfølge at de skal danse. Dersom man i virkeligheten ikke har sett konen sin på evigheter, vil man prate og forklare ting som skjedde, ikke danse. 3. Forfatteren har tidligere skrevet tekster som omhandler seksuelle emner, og det er dermed logisk at dansingen er et metafor for voldtekt. Til tross for at Marlon kanskje er rundt 16 år, forstår han egentlig ikke hva dansingen går ut på. Han virker en smule naiv, men hvorfor? Jeg tror at han kanskje har blitt påvirket av farens mangel på stabilitet. Å fremstille Marlon på denne måten, gjør at forfatteren prøver å si oss at vi må være kritiske og ikke være så trangsynte. Marlons godhet tyder på at selv om man er en god person som vil andre vel, er det ikke sikkert at de vil deg så vel.

Når det gjelder Marlons synspunkt på moren, vil jeg si at det er noe han lengter etter. Novellen forteller oss at Marlon aktivt leter etter moren, men hva er det han egentlig leter etter? Han husker jo ingenting av moren, bortsett fra at hun løp naken og het Alice, så hva er det han leter etter? Det er muligens at farens påvirkning har gjort ham alt for opptatt av å finne moren. Eller er det det at han leter etter en balanse i livet som kan demme opp for farens psykiske lidelse. Det er mulig at Marlons syn på moren indikerer at han egentlig ikke vet så mye om hva det er han driver med, men han gjør det fordi faren hans har bedt han om det. Det kan også hende at moren egentlig er alt han har til felles med faren. Det virker nemlig ikke som om de har et veldig tett bånd. Så Marlons synspunkt på moren styrker i prinsippet våre oppfatninger av forholdet mellom Marlon og faren.

For å kunne forklare hvorfor forfatteren valgte Marlon som forteller, skal jeg nå diskutere på hvilken måte novellen hadde vært annerledes dersom vi hadde fått høre historien fra farens synsvinkel. Først av alt, ville vi nok fått et bedre innblikk i moren og hvem hun var, og hvorfor hun løp naken i huset. Ettersom jeg tror at faren er litt psykisk ustabil, kunne den novellen blitt ganske interessant. Novellen er vanskelig å forstå sett fra Marlons øyne, for det er mye som ikke blir forklart. Enkelte ting, som for eksempel dansingen, får vi aldri konkret vite hva var. Man må bare gjøre seg opp en mening om hva som kan være forklaringen. Det hadde kanskje ikke vært nødvendig om det hadde vært en annen forteller i novellen.

En annen ting som ville vært annerledes dersom faren hadde vært fortelleren, er at vi ville forstått tankegangen hans. Etter å ha lest gjennom novellen sitter man igjen med en del spørsmål; Hvorfor lette de etter moren? Hva er det faren opplever på kafeen? Hvorfor blir han full? Hvor dro han egentlig etter natten på motellet? Hvorfor lar han ikke sønnen møte “moren”? Det er forsåvidt litt merkelig at Marlon ikke reflekterer over og diskuterer farens avgjørelser eller oppførsel. Det er rart at han ikke reagerer på det i det hele tatt. Novellen inneholder litt indre monolog, men hva om denne indre monologen hadde vært fortalt av faren? Da ville vi uten tvil ha forstått tankegangen hans og novellen ville på en side gitt mer sammenheng.

På en annen side, ville vi ikke fått frem følelsene til Marlon, og det er tross alt de følelsene som er grunnlaget for budskapet i teksten. I de siste avsnittene når Marlon opplever det jeg kaller sviket fra faren, ville vi ikke fått frem følelsene i sviket, og det ville i prinsippet ikke vært noe svik. Når man leser denne delen av novellen, kjenner man skuffelsen som Marlon opplever. Når faren endelig har funnet moren, så får ikke Marlon lov til å møte henne. Hva slags far er det som ville gjort noe sånt? I løpet av hele novellen har Marlon oppført seg flott mot faren, men nå opplever han et lite dolk i ryggen for det virker som om faren ikke bryr seg om ham. Den vinklingen ville man ikke fått frem dersom det var faren som fortalte historien fordi vi gjetter (kvalifisert gjetning) på at tanken om at det er urettferdig for Marlon å ikke få møte “moren” ikke har streifet faren.

Før jeg konkluderer, vil jeg også se på Marlon sin rolle i novellen symbolisert som Snurre Sprett. På slutten av teksten, da Marlon opplever sviket fra faren, blir han sammenliknet med Snurre Sprett på Tv-en. Det står at Snurre Sprett kikket inn i løpene på jegerens gevær. Jegeren er et metafor for faren, og siden gevær er med i sammenhengen, tror jeg at det indikerer at faren er i stand til å drepe og at det er det han kommer til å gjøre nå. Videre står det at: “Snurre Sprett stakk en finger i hvert geværløp”, og så tar handlingen en vending fordi selv om jegeren trekker av, er det han som svever gjennom luften og faller. Denne vendingen har også sammenheng med vendingen i usikkerheten til Marlon. Parallelt med Snurre Sprett foregår telefonsamtalen, og når det er jegeren som faller om, får Marlon den gode nyheten om at moren husker han fortsatt. Han blir lettet, og det er der usikkerheten vender. På Tv-en blir jegeren slem når han reiser seg, og det kan enten bety at Marlon endelig har skjønt at faren er slem eller at det har skjedd et rollebytte, og det er nå Marlon vil hevne seg på farens mangel på kjærlighet for sønnen. Snurre Sprett er dermed en parallell-handling som fungerer som en allegori for Marlons følelser og innvendige oppfatningen av situasjonen.

Som jeg nevnte innledningsvis er oppgavens formål å forklare hvorfor forfatteren har brukt Marlon som hovedperson og hvorfor vi får lese historien fra hans synsvinkel. Konklusjonen min er at Marlon er dø når han forteller historien. Han har blitt fremstilt som en godtroende, flink gutt som er sterkt påvirket av faren, for å få frem novellens budskap om at selv om man er god og tar vare på andre, er det langt fra sikkert at man får noe igjen for det. Det er også med god grunn at forfatteren ikke valgte faren til å være forteller i denne historien. Da hadde man nemlig ikke fått frem viktige momenter. Ved å bruke Marlon sin synsvinkel, har forfatteren kunnet bruke Snurre Sprett som en allegori for hva Marlon føler.
Alle disse grunnene gjør at det ikke er tvil om hvorfor forfatteren valgte å bruke Marlon som hovedperson og forteller. 

Grusomt og ekkelt, men sant

Tittel: Sex, død og ekteskap
Forfatter: Jon Øystein Flink
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 148

Sex, død og ekteskap er skrevet av Jon Øystein Flink, og romanen overgår alle forventninger. Bokens handling er basert på det viktigste her i livet: Sex, død, sex, ekteskap, sex, sex, og nevnte jeg at boken handler om sex? Denne ’09-modellen av en bok er det vel ingen som har sett maken til, og Flink gjør det bra, helt forskrekkelig, forferdelig, ekkelt bra.

Boken lar oss bli kjent med hovedpersonen, en vulgær forfatter som vet best og er alt annet enn blyg. For det meste lever han spontant og impulsivt, og vi følger han, og humørsvingningene hans, gjennom flere forsøk på selvmord. Karen har mildt sagt et drøyt syn på verden, og spesielt kjærligheten:

(...) så forteller jeg henne hvordan ordentlige kjærester har å oppføre seg, og det er på følgende måte: Hvis du ligger med noen, så hold det for deg selv. (...) Hva faen bryr jeg meg om hun knuller en kar eller ikke?

Jeg storkoser meg når hovedpersonen bryter det ene tabuet etter det andre. Han har sex med en 13-åring, går på bordell og får betalt for å ligge med en annen mann. Overdrivelsene er surrealistiske, men det plager meg ikke. I tillegg fniser jeg henrykt over det direkte, grove språket. Dette er befriende underholdning!

Fornøyelige scener, og uærbødig humor er bare noe av det boka byr på. Under alt snakket om sex, utroskap, selvmord og Gud vet hva, utspiller det seg en krig mellom to verdener; litteraturetablissementet og samfunnsnormene mot hovedpersonens dristighet. På slagmarken slaktes både Dagbladets “avskyelige spalter” og norsklærere. Det siste var selvsagt fornøyelig lesning for meg som elev i videregående skole – men er det egentlig i Flinks ånd å sparke dem som allerede ligger nede? Det er klart at Flink i hvert fall ikke lar seg påvirke når det gjelder hvordan man skal bygge opp en roman, for her tar han opp temaer som få norske forfattere ville turt å ta opp. Men Flink vet hva han driver med, og romanen som helhet avslører en avsky mot normene i samfunnet, og de litterære normene spesielt. Hvor lett det er for yngre lesere å skjønne kritikken av norsk kunst er jeg usikker på, men de Flink skyter på forstår sannsynligvis at de har blitt truffet.

Flink klarer å ha flere baller i luften, nesten bokstavelig talt, og Sex, død og ekteskap er en surrealistisk bok som tar for seg tanker og handlinger som til syvende og sist kanskje ikke er så surrealistiske. Konvensjonene, nordmenn og samtidslitteraturen er det noe i veien med ifølge bokas hovedperson, og han skriker ut at man ikke trenger å være så A4. Hovedpersonen blir liggende igjen på slagmarken mellom samfunnet og hans prinsipper. Sex, død og ekteskap lærer oss at dersom man skal trosse normer, må man ta det helt ut. Som leser avsluttet jeg boka med en følelse av takknemlighet for at temaet kommer via en ekkel, pervers mann, og ikke klisjéer. Det er i hvert fall ingen tvil om at romanen garanterer en opplevelse utover det ordinære.