Tolkning av filmen "Animal Farm" i forhold til "Kamerat Napoleon"

1.
Innledningen i filmen viser storm og torden, og det hele er retrospektivt, mens innledningen i boken følger en kronologisk rekkefølge.

2.
Mr. og Mrs. Jones spiller i utgangspunktet den samme rollen i filmen som i boken, men forskjellen er at det er større fokus på livene deres i filmen. Det gjør at publikumet får innblikk i deres side av saken. Man kan tolke det som at ledere lider dersom folket gjør opprør. Det kommer nemlig ikke så tydelig frem i boken.

3.
Forskjeller mellom filmen og boken:
 1. Samtalene mellom menneskene blir vist i filmen, mens det står ikke så mye om dem i boka (ikke direkte sitater).
 2. Mrs. Jones har en større posisjon i filmen enn i boka.
 3. På slutten av filmen kommer det nye eiere, og budskapet er klart: "Ikke la dem gjøre de samme feiliene som de forrige".
 4. Filmen er retrospektiv, mens boken er kronologisk.

4.
Sort-hvitt film ble brukt i gamledager. Når grisene taler til dyrene, er det som diktatorer taler til et folk. Diktatur er ikke vanlig lenger; Det ble mer brukt før i tiden, akkurat som svart-hvitt film.

- Ewa

"Kamerat Napoleon" 10/20/2011

1. Dyrene er ikke saa flinke til aa arbeide sammen. De klarer aa samarbeide til en viss grad, problemet er at ikke alle dyrene har like hoey arbeidsmoral;
- "Utover vinteren ble Mollie mer og mer brysom. Hun kom sent til arbeidet hver morgen og unnskyldte seg med at hun hadde forsovet seg, og hun klaget over alle slags mystiske plager, selv om appetitten hennes var glimrende."
- "Hadde det ikke vaert for Boxer, hadde de ikke kommet noen vei."
Ett av slagordene til Boxer var "Jeg vil arbeide hardere". Det forteller oss at hans arbeidsmoral var hoeyere enn Mollie sin, for eksempel.

2. I prinsippet skulle alle dyrene vaere like, men det er ikke tilfelle. Grisene blir hedret for aa vaere de flinke, mens de andre er mindre flinke. I tillegg faar grisene visse privilegium paa grunn av deres hoyere posisjon;
- "(...) det ble ikke sagt noe mer om at grisene sov i sengene i hovedbygningen. Og da det noen faa dager senere ble meddelt at grisene heretter ville staa opp en time etter de andre om morgenen, var det ingen som klaget over det heller."
Napoleon ser ogsaa ut til aa ha en bedre posisjon blant dyrene;
- "Jeg [Skrikhals] stoler paa at alle dyr her setter pris paa det offer kamerat Napoleon har gjort ved aa ta dette ekstra arbeidet paa seg. Tro ikke, kamerater, at lederskap er en glede! Tvert imot er det et stort og tungt ansvar. Ingen tror fastere enn kamerat Napoleon at alle dyr er like."

3. Problemer i ledelsen i det nye styret paa gaarden:
- "Trass i det sjokket som fordrivelsen av Snoeball hadde gitt dem, var dyra forferdet over denne kunngjoeringen. Flere av dem ville ha protestert hvis de hadde kunnet finne de riktige argumentene. Selv Boxer foelte seg brydd."
- "Som vanlig var Snoeball og Napoleon uenige. (...) Dyra hoerte foerst paa Napoleon, saa paa Snoeball, og kunne ikke bestemme seg for hva som var riktig, i virkeligheten var de alltid enige med den som snakket i oeyeblikket."
- "Hele gaarden var splittet i saken om vindmoella."
- "Denne ordningen ville ha virket utmerket hvis det ikke hadde vaert for stridighetene mellom Napoleon og Snoeball. De to var uenige paa alle punkter hvor det var mulig."

4. Den historiske bakgrunnen for kampen mellom Snoeball og Napoleon er konflikten mellom Josef Stalin, representert gjennom Napoleon, og Leon Trotsky, representert gjennom Snoeball. Stalin og Trotsky hadde i utgangspunkt likt politisk staasted, men de hadde forskjellige tolkninger av Marxismen.

Notater til analysen av "Livshus"

Generell analyse av diktsamlingen med vekt paa tema og motiv

• Modernistisk, men ordvalget er mer konservativt (sammenlignet med Lars Saabye Christensens diktsamling) delvis på grunn av nynorsken. Det som gjør diktet modernistisk, i tillegg til strukturen, mangelen på rim og ikke minst den frie formen, er det at hun bruker frasen “If music be the food of love, play on!”. Det er en liten detalj, men hvis man tenker over det, ville en forfatter aldri brukt en engelsk setning i et tradisjonelt dikt. Ordvalget og blandingen av tradisjonell og modernistisk stil står i samspill med tematikken: Livet og forskjellene mellom gammel og ung.
• Tema: livet, ungdomstid, forhold (Men varierende motiv!)
• Refleksjoner paa livet, opplevelser, livet som helhet, blomster
• Datoer = livsløp, lenger periode
• Tittel i forhold til diktet: “Livshus” - Maren snakker mer om det. Tittelen sier mye om innholdet; Diktsamlingen handler om livet
• Ellers inneholder diktet en muntlig tone, og derfor er det en slags blanding av høystil og lavstil.
  Starter strofer med “og” = muntlig, uformell tone. Man ser for seg at det er hun som forteller det - tilknyttet til hennes egne tanker om livet, veldig personlig
• Førsteperson synsvinkel=får frem Halldis egne tanker. Følelse av monolog.
• Metaforer for livet: skog, vei, reise
• Positivt blikk på livet: “kvitkløver” (kunne pratet om en vissen blomst), alle de gode minnene hun skildrer
• Veksler mellom presens og preteritum; Lever seg inn i minnene

Struktur:

• Korte linjer, lengden på strofen holder mer eller mindre samme lengde gjennom hele samlingen. Kan ha en sammenheng med at hun ikke beskriver noen store vendepunkter i livet.
• Varierende syntaks: Noen korte linjer, noen lange. Skitfer ofte på slutten av et dikt; Setningene blir korte. Skifter også ved oppramsing. For å få frem et poeng.

Sammenlikning av begge diktene

Forskjeller

	“Livshus”	“Nesten ingen ting”
Struktur	- Uvanlig start på et dikt; sitat	- Starten på slutten: “utgangsporten i sikte”
Motiv
Spraaklige virkemidler	- Muntlig tone ved bruk av “Ja visst” = gir oss hint om at det kommer til å være personlig, egne refleksjoner - Et annet hint om at det er basert på personlige refleksjoner: strofe #2: andreperson, men ender opp med å refere til sin karriere som forfatter - Metafor: Leve = å bygge - Syntaks: Lange setninger	- Mer undring, bruk av spørsmålstegn, - solefallet=slutten, sol=konnotasjon for positivitet, glede, varme, lykke (positivt ladet) - Metafor: Sammenligner seg selv med en linerle - Annerledes syntaks: Korte setninger
	Kort; få strofer	Relativt langt
Funksjon	Appellativ: vil få oss til å ikke undervurdere eldre	Ekspressiv: Vil fortelle oss om hvordan det er å være rett ved døden (Kan ha en indirekte appellativ funksjon i og med at hun referer til små minner, og det kan få oss til å sette pris på de små hendelsene i livet)
Budskap	Du kan fortsatt leve og forandre livet ditt til det bedre til tross for at du er gammel	Det er de små minnene som er viktige;  Minner er små, men dyrebare, akkurat som hvitkløveren og linerlen

Likheter:
- Tema: Livet, døden, refleksjoner og holdninger
-  Starter setninger med “og” og “men”. Det får frem den muntlige, personlige tonen ved diktet.

Ewa

Analyse av "Livshus" og "Nesten Ingen Ting"

 - Ewa

Analyse av diktsamlingen "Livshus" av Halldis Moren Vesaas

Vi har faatt i oppgave aa analysere to dikt innenfor diktsamlingen "Livshus" som er skrevet av Halldis Moren Vesaas. Den ferdige presentasjonen vil bli lagt ut innen i morgen. Innen den tid, kan jeg fortelle at strukturen paa presentasjonen vaar er som foelger:
- Introduksjon (inkludert info om forfatteren) - Silje
- Generell analyse av diktsmalingen med vekt paa tema og motiv - Ewa
- Generell analyse av dikt #1 - Maren
- Generell analyse av dikt #2 - Silje
- Sammenlikning av begge diktene - Ewa og Maren


Ewa

Morgendagens litteraturkritiker?

Heidi Skovdahl (18) er med i en av juryklassene som arbeider med å velge vinneren av Ungdommenes kritikerpris. Deltakelsen har gitt henne nye leseerfaringer, men å studere litteratur er fremdeles utelukket. 

Skrevet av: Richard Brath D’Cruz og Ewa Staworzynska

- Er du gæren? Nei, nei, nei, jeg kjenner folk som studerer det, og de synes jo det er kjempefascinerende. Men jeg synes det er så tørt. Det er greit å lese, men noe mer enn det.., svarer hun oss da vi spør om en fremtid innenfor litteratur. Den 18-årige jenta har de siste månedene slitt seg igjennom stabler av bøker som skal leses, diskuteres og gjennomanalyseres. Målet med dette strabasiøse prosjektet er å kåre fjorårets beste skjønnlitterære bok.

    

Vi møter Heidi på det nye skolebiblioteket ved Ås videregående, som forøvrig har blitt kjent territorium for henne de siste månedene. Rak i ryggen, med et smil om munnen sitter Heidi allerede og venter på oss, til tross for at vi er noen minutter for tidlige. Vi har knapt rukket å sette oss til rette i den grønne biblioteksofaenfør hun entusiastisk begynner å fortelle om prosjektet. Det er åtte bøker elevene i jurygruppen skal igjennom i løpet av tre måneder. 

- Jeg er ferdig med syvende bok nå, og man sitter bare og leser, leser, noterer og leser.

Debatt og diskusjon.

Heidi selv er utadvendt og ikke det minste redd for å si det hun mener. Vi lurer på hvordan klassediskusjonene har påvirket hennes syn på bøkene, og hun avbryter oss med brennende iver i det hun forstår hva vi sikter til.

Hun forteller også om hvordan det hele startet.

- Elisabeth (læreren) hadde veldig lyst til å melde oss på. Hun var ivrig, og hun fikk oss gira. Jeg syntes at dette hørtes kjempebra ut, og jeg var veldig glad for å slippe særemnet. Alle andre har jo levert inn ti skriftlige sider, og så skal vi bare ha en liten høring med læreren. Det å lese åtte bøker blir egentlig ganske deilig i forhold, synes jeg da. Vi lagde en promoside på facebook hvor vi diskuterte bøkene vi hadde lest for å bevise at vi var aktive.

Hun nevner også at de tok noen "skikkelig fine" bilder - som hadde som intensjon å være morsomme, men som ikke levde helt opp til forventningene - og la dem ut på nettet. - Vi gjorde mye for å bli plukket ut, ler hun.

I tillegg var hun selv meget motivert for lesingen. 

 - Det blir på en måte sjansen til å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Altså, jeg ville aldri lest noen av dem. Ikke i det hele tatt. Kanskje én liksom. De er ikke kjente nok hvis de ikke har vunnet noen priser. Jeg håpet at det ikke skulle være så lange bøker, for det hadde jo tatt lang tid, men det var egentlig det at jeg ville lese noen nye bøker og diskutere enda mer som gjorde meg innstilt på å gjennomføre prosjektet.

Klassen har hatt mange diskusjoner rundt bøkene, og vi spør henne ut om hvorvidt disse diskusjonene har hjulpet henne med å plukke ut sine favoritter blant bøkene.

- Ja! Diskusjonene hjelper meg veldig! Spesielt hvis jeg ikke skjønner så mye av boka, eller hvis jeg har lest den litt fort, og så dukker det opp ting jeg ikke har tenkt på i det hele tatt. “Ja, herregud selvfølgelig. Det var jo det det betydde!” Det hjelper kjempemye å sitte og diskutere sånn. Da får jeg noen ekstra argumenter, men det gjør på en måte at man får et helt annet syn på boka. Jeg kan tenke at temaet er det, og så kommer noen andre og sier at ”Nei, temaet er jo kjærlighet”. Jo, det syntes jeg er kjempeinteressant. Jeg blir kjent med mitt eget syn på bøkene. Dersom man ikke liker boka, så finner man alt det negative, og da kan noen andre finne det positive. Det er egentlig skikkelig kult. Så er det litt gøy å se på notatene mine etterpå, hva jeg egentlig syntes.

  Som hun selv sier, ble hennes syn ofte helt forandret etter disse diskusjonene. Hun fikk til og med engasjert familien sin i bøkene, og dermed ble det diskusjoner både på skolen og hjemme.     

- Måtte du omstille hele hverdagen din for å få tid til prosjektet?

- Nei…, svarer hun nølende. - Egentlig ikke. Det er i bunn og grunn utrolig mye tid man sløser bort når man sitter hjemme. Jeg har sikkert sett litt mindre på TV.  Det tar jo tid å se på TV. Man kan egentlig spare mye tid overalt. Jeg har ikke trent mer eller mindre enn det jeg pleier å gjøre. Nei, jeg har hatt tid til mine vanlige aktiviteter.

Storjurymøte

Det er ikke bare Heidi som har måttet bruke store mengder tid på lesing. Det er nemlig åtte andre klasser over hele landet som har analysert seg gjennom de åtte nominerte bøkene, som blant inkluderer Gå under jorda av Mikkel Bugge, Nede i himmelen av Tove Nilsen og Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Representanter fra de forskjellige juryklassene skal møtes til et storjurymøte som vil finne sted i Oslo 3. mars. På grunn av Heidis trang til å diskutere og den enorme motivasjonen, har hun blitt valgt ut til å representere Ås videregående skole på dette møtet.

- Jeg gleder meg veldig til storjurymøtet. Det er gøy å få si sin mening. Selv om jeg på en måte må representere klassen, så blir det jo litt mer av mine egne gode poenger som kommer frem.

Norsklæreren til Heidi, Elisabeth Farstad, får litt av æren for at Heidi har utviklet evnen sin til  å debattere.
            - Elisabeth var superivrig på dette prosjektet. Hun er ungdommelig og skjønner mye av oss. Dermed blir diskusjonene i klassen så intense.

- Ettersom det er så stor forskjell mellom deg og profesjonelle kritikere, hva vil du si at du kan bidra med som de ikke kan?

- Jeg tenker at de kanskje er mer vant til å lese tunge bøker. Ungdommer må jo på en måte bli underholdt hele tiden. Det var for eksempel mange som ikke likte boka av Tove Nilsen fordi den er veldig treg. Det er mange bøker jeg bare har lest 100 sider av før jeg tenker: “Nei, dette orker jeg ikke mer”. Kritikerne har lest mye mer. De skjønner sikkert at her kommer det noe mer, men for oss så blir det sånn: “Hallo?! Skjer det ikke noe snart?”... og så legger vi fra oss boka.

- Kan det hende at du er mer ærlig en det en profesjonell kritiker ville vært, med tanke på at litteraturmiljøet i Norge er så lite?

- Det kan hende. Kanskje de blir påvirket av at de har lest andre bøker forfatteren har skrevet. “Den forrige var jo bra, så da var kanskje ikke denne så dårlig allikevel”. Kanskje de tenker litt sånn - jeg vet ikke. Jeg har ikke lest så mye, og jeg kjenner ikke til de personene som skriver i det hele tatt. Jeg er sikkert litt mer direkte enn det andre kritikere ville vært. Mange har rost den derre kjedelige Tove Nilsen boka opp i skyene, uten at jeg helt skjønner det. Det er sikkert fordi de har lest de andre bøkene i den serien, og at dette tydeligvis er den perfekte starten på de tre neste bøkene.  Hun rister tvilende på hodet.

Heidi forteller også at det har vært vanskelig å stille seg såpass skeptisk til andres arbeid.

-- Jeg syntes det var litt vanskelig å kritisere andres verk, for hva er det jeg selv egentlig har skrevet? Allikevel, sitter jeg her og sier “det var dårlig skrevet” om andres tekster. Det blir litt rart, for jeg føler at jeg aldri kunne gjort det bedre selv. “Har jeg rett til å si det her?” tenker jeg av og til.

Heidi fortsetter samtalen med å forklare hvorfor hun synes det er så viktig med en pris som deles ut av noen helt andre enn de som vanligvis jobber med litteratur.

- De vanlige kritikerne blir sikkert litt kjørt på en idé. De er jo så vant til å lese bøker. Da er det greit at noen unge slippes inn. Men jeg har lest noen av bøkene som tidligere har vunnet Ungdommens kritikerpris - noen har jeg likt, men noen har også vært helt pudding. Uansett er det viktig at det er noen friske sinn som vurderer samtidslitteraturen, så det ikke bare blir de vi er vant til hele tida. Da blir det jo de samme gamle forfatterne som blir hyllet. Da hadde sikkert Tove Nilsen vunnet, og jeg tror ikke hun vinner nå.

Nye erfaringer

Når vi spør Heidi om hva hun har lært så langt i prosjektet, ramser hun opp både bedre leseferdigheter, mindre trang til å bli ferdig fort, evnen til å kose seg med en bok og ikke minst økt kompetanse på diskusjon.

-Ja, nå er ikke jeg en person som pleier å holde kjeft i utgangspunktet heller, legger hun til og ler.

Hun er en av de elevene som ligger langt framme i prosessen, og nå mangler hun bare å lese én bok. Det er konkurranseinstinktet, som hun forøvrig har fått fra mange år med idrett, som driver henne til å lese.

- Man leser jo en bok på én dag hvis man trenger det. 170 sider går jo på et par timer. Det er mange som ikke tar seg tid til å lese; noen velger heller å se på TV. Jeg får litt panikk av å ha ting liggende, og da blir det bare til at jeg går og leser litt for å få ting unnagjort.
Hun forteller oss hvordan det var å få slengt stabelen av bøker i fanget. Heidi har nemlig utviklet seg når det gjelder lesing. 

- Da jeg så den tykke Tove Nilsen boka, håpet jeg at ikke alle bøkene var sånn! Jeg tenkte: “Hva hvis den er jævlig dårlig?” Men hun forteller at det gikk greit uansett.

Bøkene hun hittil har lest, har ikke bare vært “greie”, de har vært mye mer enn det; hele prosjektet har gitt henne et nytt syn på lesing - nå kan hun lese bøker for moro skyld. Heidi er takknemlig for å være med, og Ungdommens kritikerpris er noe hun anbefaler andre klasser å delta i også. Litteraturelskeren i henne har blomstret, men så langt som en fremtid innen litteratur har det altså ikke gått. Hun satser på juss i stedet. Vi sitter igjen med et håp om at det ikke skyldes Tove Nilsen.

Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Språklige virkemidler i “(heimkomen son 1)”

Diktet “(heimkomen son 1)” ble skrevet av Øystein S. Ziener i 1992 og er hentet fra diktsamlingen Fanga. Fanga i flukta-. Diktet skildrer en dialog mellom en sønn og hans foreldre, hvor sønnen forteller at han er homofil. Situasjonen i utgangspunktet er ganske vanskelig, og mye tyder på at foreldrene reagerer med sjokk. Jeg vil karakterisere diktet som scenisk. Temaene som blir tatt opp er primært fordommer og holdninger i forhold til homofili. Diktet gir et godt bilde av skuffelse, identitet, tradisjoner, kommunikasjon mellom foreldre og barn og kløften mellom generasjonene. Følelser som mot og frykt står også veldig sentralt. Budskapet er altså at det er vanskelig å fortelle at man er homofil fordi det tydeligvis ikke er akseptert av den eldre generasjonen. En årsak til dette er at homofili bryter med tradisjoner og skaper dermed skuffelse for foreldre. Ziener har fått frem budskapet ved bruk av språklige virkemidler som understreker og underbygger tankene rundt diktets tema som primært er fordommer og homofili. Det er det jeg skal fokusere på i denne analysen. 

Først av alt, er pronomen brukt veldig mye i diktet. Vanligvis blir ikke pronomen brukt før man har nevnt personens navn, men i dette diktet er det kun brukt pronomen og ikke nevnt noen navn. Diktet starter med at sønnen sier “eg veit ikkje / om de har merka..., sa han” og foreldrene svarer “jau, vi har jo..., sa dei”. Denne bruken av pronomen fortsetter gjennom hele diktet, og det gjør oss i begynnelsen litt forvirret når det gjelder hvem og hva det er snakk om.  Etterhvert får man en anelse om at det er en sønn som snakker med foreldrene sine. Bruken av pronomen gir oss en følelse av usikkerhet, spesielt når sønnen kommer ut av skapet og sier “det er han eg er / forelska i”. Vi vet bare at det er en gutt det er snakk om, men vi får ikke vite navnet hans. Forfatteren har brukt dette helt bevisst for å skape usikkerhet rundt hvem det er, det er jo tross alt irrelevant – poenget er at sønnen er homofil.

En annen grunn til at Ziener bruker pronomen på denne måten er at han skaper en kontrast mellom “han” og “dei”. Dette er kontrasten mellom sønn og foreldre, mellom det moderne og det tradisjonelle, mellom en utvidet horisont og det enkelte vil kalle trangsynthet. Foreldrene er gammeldagse. De har sine vaner og tradisjoner, og det er de som vet best. De har fordommer, og tar det for gitt at sønnen er heterofil. Sønnen står i sterk opposisjon til foreldrene. Han representer en moderne verden som aksepterer det meste. “Han” er et symbol på å tørre å være annerledes. Han representerer motet til å vise sin identitet, og til å bryte med det gamle. Det er et sterkt skille mellom “han” og “dei”, og på toppen av det hele har forfatteren valgt at de skal sitte på hver sin side av bordet, noe som underbygger påstandene om at “han” og “dei” representerer hver sin type mennesker i samfunnet, og hver sitt syn på homofili og identitet. Bruken av pronomen er dermed svært viktig i diktet fordi den viser disse kontrastene.

Dikteren har brukt svært mange ellipser i diktet.
     - ja, altså..., sa han
     - jau, de skjønar..., sa han

Effekten av ellipsene er at dialogen uttrykker en usikkerhet, nøling og viser mangel på mot. Selve situasjonen kan i prinsippet være vanskelig og pinlig, og sønnen vet ikke helt hvordan han skal si at han er homofil. Foreldrene nøler også litt i diktet, men det er mer av spenning og forventning. Ellipsene fremhever rett og slett sønnens vanskelighet med å ordlegge seg og få det ut. Ellipsene uttrykker konsekvensene av fordommene til foreldrene, nemlig at sønnen er så nervøs at han ikke klarer å formidle det han skal si på en enkel måte og derfor nøler. Bak ellipsene skjuler sannheten seg, men foreldrene tror at sannheten er det som er åpenbart for dem, altså at sønnen nå skal fortelle at han har fått seg kjæreste, en kvinnelig kjæreste. Foreldrene tar naturligvis feil fordi sannheten er at sønnen er homofil, og ellipsene er dermed med på å skape en spenningen rundt det sønnen prøver å fortelle.

Når det gjelder ellipsene, er det også slik at de kun er brukt i den første delen av diktet, før klimakset. Vi ser et rolleskifte i løpet av diktet. På begynnelsen er sønnen nølende og veldig usikker på hvordan foreldrene kommer til å reagere. Som sagt, kommer nølingen frem ved hjelp av ellipser. Når vi når høydepunktet, og han til slutt sier “det er han (...) / det er han eg er / forelska i”, kommer det frem med en mer selvsikker stemme og han viser mot. Det er her foreldrene får sjokk, og sønnen får da et slags overtak. Han har vist sin sanne identitet, og trenger derfor ikke å nøle mer. Det er grunnen til at vi ikke finner noen ellipser i den siste delen av diktet.

Et annet aspekt ved tegnsettingen som har betydning for temaet i diktet, er faktisk mangelen på tegnsetting i strofe nummer to:
     over salongbordet
     med kaffikoppar fyrstekake
     fattigmann mor monsen
For det første er denne strofen svært viktig for oppfatningen vår av foreldrene. På bordet står det nemlig tradisjonelle, norske kaker, og det viser at foreldrene er gammeldagse og sannsynligvis ikke liker moderne ting. Mangelen på tegnsetting, spesielt komma, gjør at vi leser fort gjennom strofen uten å stoppe. Den økte lesehastigheten medfører et avbrekk fra hovedhandlingen som er preget av mye nøling. Innholdet i strofen er svært viktig for oppbygningen av et bilde av foreldrene. Ved å endre lesehastigheten, øker man fokuset og bevisstheten på strofen og dens innhold. Dette språklige virkemiddelet har stor effekt i forhold til temaet, som følge av at det definerer foreldrene. Det er meget relevant ettersom foreldrene utgjør halvparten av den viktigste kontrasten i diktet.

I tillegg er det også noe annet spesielt med tegnsettingen i diktet, nemlig at det er parentes rundt tittelen. Vanligvis bruker man parentes rundt litt unødvendige opplysninger eller rundt tilleggsinformasjon. Det er svært uvanlig å bruke parentes rundt tittelen, slik det er gjort i dette diktet. Man kan gå ut ifra at sønnen har kommet hjem etter et lengre fravær. Dette ser man enkelt på kommunikasjonsvanskene mellom sønnen og foreldrene, men hvorfor har dikteren da brukt parentes rundt tittelen? Jeg antar dette indikerer at sønnen har kommet hjem metaforisk sett. Med dette mener jeg at han forteller sannheten og kan puste lettet ut og være seg selv. Det er også på den måten man kan si at han har kommet hjem.  Jeg vil dermed hevde at parentesene er brukt som et frampek og for at man som leser skal bli nysgjerrig på hva som egentlig ligger bak tittelen.

Når det gjelder setningslengde, er så å si alle setningene i diktet veldig korte og noen er ufullstendige:
     - eg veit ikkje om de har merka...., sa han
     - jau, vi har jo..., sa dei
Denne typen setninger gjør dialogen mellom foreldrene og sønnen ufullstendig. Setningene gir oss en følelse av situasjonen, at den er litt pinlig og vanskelig å komme seg igjennom. Det fører til en usikkerhet som gjør oss nysgjerrige på hva sønnen vil fortelle. Man får lyst til å få vite sannheten. Nølingen, i samarbeid med de korte, ufullstendige setningene, fører til en spenning som øker lesetempoet. Lesetempoet øker fra første avsnitt og helt frem til klimakset. Forfatteren har derfor brukt korte, ufullstendige setninger for å gjøre oss enda mer nysgjerrige og slik at høydepunktet, altså den setningen hvor man forstår at sønnen er homofil, blir enda tydeligere og virkelig utgjør et klimaks.

Når det gjelder setningsstrukturen forandres den etter at sønnen har fortalt at han er homofil. Hele diktet inneholder, som forklart over, korte, ufullstendige setninger, men etter at sønnen forteller om sin identitet, blir setningene betraktelig kortere. Det er da ikke mer nøling, men flere konstateringer. Setningene er veldig bestemte. Forandringen på setningene gjør at man merker rollebyttet i større grad, og konsekvensene av høydepunktet blir også mer markert.

Til syvende og sist kan vi konstantere at Ziener i stor grad har brukt tegnsetting for å fremheve temaet. Slik viser han sønnens nøling og familiens vanskeligheter med å kommunisere. Ellipsene, mangelen på tegnsetting i andre strofe og ikke minst parentesen rundt tittelen er de mest sentrale språklige virkemidlene som er tatt i bruk. Pronombruken er likevel det mest karakteristiske språklige virkemiddelet i dette diktet. I tillegg har setningsstrukturen og oppbygningen av setninger også fremhevet temaet, og det forfatteren prøver å si. Fordommene rundt homofili og forskjellene mellom generasjonene kommer tydelig frem i “(heimkomen son 1)” nettopp på grunn av disse språklige virkemidlene.